Hjernen har begrenset evne til å lage nye nerveceller. Derfor er det vanskelig å kurere sykdommer der nerveceller i hjernen dør. Ved Lunds universitet har de i mange år forsket for å utvikle nye metoder for å reparere skader i hjernen. Et eksempel på denne forskningen er stamcellebehandling for Parkinsons sykdom.

FRA STAMCELLER TIL DOPAMINCELLER

- En stamcelle er en umoden celle, den er ikke spesialisert, forklarer Sara Nolbrant.

- Den kan dele seg og bli flere umodne celler, eller den kan modnes til for eksempel hjerneceller, blodceller eller nerveceller som er det vi bruker i denne forskningen. Ved å utsette cellen for ulike signaler kan man fortelle den hva den kan bli. I dette prosjektet programmerer vi dopaminproduserende celler.

Stamcellene springer ut fra embryoer som har blitt til overs etter prøverørsbehandling. Målet til Sara Nolbrant og hennes kolleger har vært å produsere ubegrenset antall dopaminceller som kan benyttes til transplantasjon. Det ville kunne bety at større pasientgrupper kan få tilgang.

Vi har kommet langt med nettopp parkinson.

Sara Nolbrant, stamcelleforsker

SVERIGE I VERDENSTOPPEN 

Det er store forhåpninger om at stamceller skal kunne kurere eller behandle mange ulike sykdommer, deriblant parkinson. Fordelen med forskning på akkurat denne sykdommen er at det er en bestemt type celler i et bestemt område som dør. Dermed har vi avgrenset området i hjernen vi forsker på.

Stamcelleforskning fikk stort oppsving på 2000-tallet. Forskningen er ressurskrevende og det tar tid å bygge opp gode miljøer. I tillegg til Sverige er også USA og Japan langt fremme. Forskningsmiljøene i de tre landene samarbeider tett gjennom det globale nettverket GForce-PD.

FRA FOSTERVEV TIL STAMCELLER 

Hjernecelletransplantasjoner med dopaminceller fra aborterte fostre ble utviklet i Lund allerede på 1980-tallet. Studiene viste at det er mulig å erstatte cellene som dør ved Parkinsons sykdom med nye friske celler av samme type. - Det er imidlertid noen etiske og praktiske utfordringer ved å bruke celler fra aborterte fostre. I tillegg er det begrenset tilgang  på slike celler. Dopaminceller fra fostervev kommer aldri til å bli en mulig behandling for større pasientgrupper. Forskningen med fostervev har likevel banet vei for stamcelleforskning, forklarer Sara Nolbrant.

Forskergruppen skaper lignende betingelser som på fosterstadiet slik at de kan avle stamceller i laboratoriet og deretter programmere cellene til å bli dopaminproduserende celler. Det gjør de ved å tilsette ulike molekyler og vekstfaktorer i mediet som cellene vokser i. Etter mange år med prøving og feiling har de endelig klart det. 

Vi har nå et celleprodukt som er så godt at vi er klare for å teste på mennesker.

4 MILLIONER CELLER PER PERSON 

Hver person med parkinson vil trenge 100 000 dopaminceller på hver side av hjernen for at behandlingen skal ha god effekt. Å bli implantert er en stor påkjenning for cellene og de fleste cellene dør ved transplantasjonen. Derfor vil kirurgene sette inn 2 millioner celler på hver side av hjernen. - Det høres kanskje mye ut, men det er lite i cellesammenheng, forteller Sara Nolbrant. - Ved andre sykdommer transplanterer man gjerne flere hundre millioner celler. På en liten plate på labben kan vi lage celler for flere hundretalls personer med parkinson.

MULIG BEHANDLING 

På en måte bidrar denne behandlingen til å tilbakestille hjernens nettverk og den kan ha langtidseffekt. Man trenger kun å gjøre operasjonen en gang på hver side av hjernen. Men Sara Nolbrant understreker at det ikke er en kur.

Det er mange formaliteter som skal være på plass før alt er klart, men de er i full gang med arbeidet for å få godkjenning. Cellene som skal transplanteres har de planlagt å dyrke i løpet av 2018 og fryse dem ned før de blir testet og til slutt blir implantert på mennesker i 2020. Hvis det går bra vil de teste det på en større gruppe og sammenligne det med annen behandling. Deretter kan det bli en tilgjengelig behandlingsform. Sara Nolbrant vil ikke love for mye, men hun er optimistisk. 

Vi går inn i en spennende tid fremover.

Sara Nolbrant, stamcelleforsker